En kritik av vänsterns fiskeripolitik

Vänstern i Sverige har i praktiken ingen fiskeripolitik. Det är i allmänhet en del av miljöpolitiken och saknar i stort sett alla synpunkter på fiskarbefolkningen, fiskeriet som sådant och överlevnaden för fiskesamhällena och deras befolkning. Det är logiskt. Det svenska fisket är minimalt. Endast 1 600 personer är registrerade yrkesfiskare. Sannolikt är det dock fler som lever  på fiske eftersom man inte behöver vara registrerad fiskare för att arbeta på en fiskebåt.

I Danmark och Norge är fisket av betydligt större ekonomisk betydelse så där har vänstergrupperna fiskepolitiska ståndpunkter och program på ett helt annat sätt än i Sverige. De program utgår dock sällan från fiskarbefolkningens behov och bygger på en hel del missuppfattningar, felaktiga antaganden och okunskap. Så här skriver norska Rødt:

Fisken er en av Norges aller fremste fornybare ressurser. I 2010 leverte norske fiskefartøyer 2,7 millioner tonn fisk og skalldyr.52 Norsk fisk er dermed en viktig matvare og proteinkilde for mange mennesker, samtidig som det utgjør en svært viktig levevei og inntekstkilde for hele landet. Hver dag spiser 35 millioner mennesker norsk fisk og sjømat til middag53, fisk og sjømat er Norges største eksportinntektskilde, etter oljen og gassen. Med en god forvaltning av fiskeressursene vil vi kunne leve godt av dem i uoverskuelig framtid.

Samtidig er det store utfordringer i fiskeriene. Manglende rekruttering fører til forgubbing blant fiskerne, som det også blir stadig færre av. Måten vi fisker på er av stor betydning, for hvordan vi utnytter res- sursene og hvem som nyter godt av dem. Den sentrale politikken har vært en omlegging av fiskeflåten som fører til stadig større båter, gjennom det som kalles strukturering – kjøp og salg med fiskekvoter. Denne politikken har ført til at antallet fiskere har falt dramatisk, sist med Stortingsmelding 21 (2006-2007). Denne politikken er feilslått etter alle andre kriterier enn de stadig mektigere fiskebåtredernes lommebok.

En framtidsretta, fornybar fiskerinæring er basert på sjarken, som 41 til tross for regjeringas iver etter å strukturere dem bort, fortsatt utgjør bærebjelken i kystsamfunnene. Framtida for det fornybare Norge er små, moderne båter som fisker med passive redskap, lavt drivstofforbruk og

landing av høykvalitets råvare lokalt. Det er ikke til å legge skjul på at lønnsomheten i sjarkflåten per i dag ikke er særlig god. Det er ikke riktig medisin å innføre strukturkvoter, men å tilføre denne flåtegruppen større gruppekvote, på bekostning av havfiskeflåten. Slik vil det bli ilandført mer kvalitetsfisk – fisken får høyere verdi når den fiskes på mest skån- somme måte – og det vil gi større ringvirkninger langs kysten (mer om dette under foredling).

Rødt krever derfor en helhetlig omlegging av norsk fiskeripolitikk som styrker den fornybare kystflåten, på bekostning av havfiskeflåten. Struktur- og kvote- politikken må legges om slik at gruppekvoten til sjarkflåten økes, samtidig som flåten under 11 meter skal tillates fritt fiske, med tilsvarende redusering av havfiskeflåtens kvoter. Videre må drivstoffsubsidier til fiskeflåten gjennom fritak fra CO2-avgiften fjernes, samtidig som minstefradraget for fiskerne økes tilsvarende, slik at fjerningen av drivstoffsubsidiene ikke rammer sjarkflåten.54 Slik kan vi skape en ny giv i ei næring som i alt for lang tid har fått sin utvikling diktert av mektige redere. Et fornybart Norge skal baseres på levedyktige lokalsamfunn som produserer ren, trygg og sunn mat.

Det mesta i det som Rödt föreslår är naturligtvis riktigt. Men antagandet att kustflottan rent generellt är bättre än de stora båtarna som fiskar långt ute till havs är felaktigt. Flottan som fiskar till havs är inte på något sätt enhetlig utan består av tre delar, en med stora häcktrålare som fiskar torsk och annan demersal fisk med bottentrål, en som fiskar med backor (långrev) efter demersal fisk och den tredje och sista delen är den pelagiska flottan som fiskar med snörpvad och bottentrål efter sill, makrill, kolmule (blåvitling), lodda etc. Den kan inte behandlas som en enhet på det sätt som Rödt gör. Det finns inte en havsfiskeflotta, utan tre olika. Det pelagiska fisket och linfisket anses normalt göra mycket liten eller ingen alls skada och är i dag i allmänhet också ekologiskt hållbart. Överkapaciteten och överfisket i det pelagiska fisket har i allmänhet försvunnit med hjälp av utbytbara individuella kvoter. Det har inneburit färre fiskebåtar och färre fiskeriföretag i den pelagiska sektorn.

Idag finns överkapaciteten till stor del i kustflottorna och det är längs med kusterna som bristen på fisk är störst. Typexemplet är bristen på fisk längs med västkusten i Sverige där det nästan inte finns nånting. På samma sätt tycks det ha blivit längs med den norska kusten. Vandrade pelagisk fisk finns det dock i allmänhet gott om och i alla fall sillen i Nordsjön, Norska havet och Nordatlanten tycks fiskas inom ekologiskt hållbara gränser. Det gäller sannolikt också skarpsill, såväl den vandrade som de kustnära fasta bestånden på svenska Västkusten. Det är alltså väsentligt att minska antalet fiskebåtar även i kustflottan. Rödts politik innebär motsatsen.

När det gäller Enhedslisten i Danmark så har deras talesman Per Clausen framfört åsikter som liknar den linje som Rödt har. I tidningen Information säger han bland annat:

Enhedslistens fiskeriordfører Per Clausen er bekymret over de miljømæssige konsekvenser, som er fulgt i kølvandet på fiskeriaftalen fra 2005. Ifølge ham vil den bedste løsning være at vende tilbage til en ordning, hvor staten fordeler fiskekvoterne. På den måde vil man kunne tage nogle af kvoterne tilbage fra de større rederier og øremærke dem til kystfiskeri med garn eller krog.

»Det er formentlig den eneste måde, hvorpå man på den lange bane kan sikre, at der er et kystnært fiskeri af en vis størrelse i Danmark, og bevare de arbejdspladser, der er i lokalsamfundet,« mener ordføreren.

Formelt set kan lovgivningen rulles tilbage med otte års varsel. I Island har man tidligere forsøgt en sådan manøvre, hvor fiskekvoterne skulle føres tilbage til staten i rater af fem procent om året over 20 år. Men det udløste så voldsomme protester fra banksektoren, som havde udstedt lån til rederierne med kvoterne som sikkerhed, at projektet blev skrinlagt.

Per Clausen mener heller ikke, at der realistisk set vil være politisk opbakning i Danmark til at gennemføre en tilbagerulning.

»Den store del af dansk fiskeri ejes i dag af nogle ganske få selskaber, som har de her kvoter, og selvfølgelig vil de betragte det som helt urimeligt, hvis kvoterne skal tages fra dem. Jeg tror, det er nemmere for politikerne bare at lade stå til og så lade den her skæve udvikling fortsætte,« siger Per Clausen.

Clausens uppfattning är rena katastrofen. Att återinföra statlig reglering av den enskilda kvoterna är att införa ett system som inte fungerade och som ledde till den kraftiga överfiskningen. Dessutom skiljer han inte på olika sorters fiske och glömmer bort eller vet inte om att danskt kustfiske, precis som norskt och svenskt kustfiske har egna kvoter. Redan idag. När man pratar om stora båtar så är det så att inom det pelagiska fisket så finns det ungefär 10 mycket stora båtar i Danmark som kontrollerar de flesta kvoterna. Men det fisket konkurrerar inte med kustfisket och de stora båtarna har inga kvoter för torsk och annan fisk som kustfiskarna fiskar. Clausen blandar äpplen och päron. Att låta fiskarna själv på basis av årskvoter och överförbara individuella kvoter har visat sig vara det bästa systemet. Det har fungerat bra inom det svenska pelagiska fisket som idag är ekologiskt (och ekonomiskt) bärkraftigt medan det statligt detaljreglerade räkfisket fungerar dåligt. Både ur ekologisk hållbarhetssynpunkt och ekonomisk synvinkel.

I artikeln i Information finns dessutom rena lögner. Det är nära en representant från Greenpeace hävdar att de stora danska båtarna använder bottentrål. Det gör de inte för de ägnar sig inte åt att bottentrålning efter fisk utan efter att fiska med flyttrål och snörpvad efter sill, makrill, tobis och skarpsill med mera. Det finns kustfiskare som också fiskar sill och makrill, men de konkurrerar egentligen inte med de stora båtarna. Greeenpeacemannen har dock rätt när han framhåller att backefiske (långrev, krok) och garnfiske är bättre för bottnarna än bottentrål:

»Kvoterne er blevet koncentreret til færre fartøjer. Og det har selvfølgelig været hensigten fra den tidligere regerings side. Problemet er, at kvoterne er koncentreret på de store fartøjer, som har bundslæbende redskaber, og det er et fiskeri, som vi på ingen måde synes om,« siger Sune Scheller og fortsætter:

»Det ødelægger havbunden, som er grundlaget for mange af de fisk, vi skal leve af i fremtiden. Så det er et problem, at koncentrationen er sket på trawlerne på bekostning af de fartøjer, som fisker med mere naturskånsomme redskaber som garn eller krog.«

Samma missförstånd återkommer hos Enhedslistens fiskeriprogram där man istället för individuella överförbara kvoter föreslår havdagar:

1. Det eksisterende kvotesystem erstattes i vid udstrækning af et system, hvor hver enkelt båd tildeles et antal havdage. Reguleringen af havdage afpasses efter to kriterier: For det første skal det sikres at den samlede fangst holder sig indenfor de samlede totale fangstmængder (TAC) som er afhandlet efter internationale aftaler (bl.a. EU) og inden for de biologisk sikre grænser som er fast efter videnskabelige undersøgelser (ICES). For det andet skal antallet af havdage være af en sådan størrelse, at det kan sikre båd og besætning et rimeligt økonomisk udkomme. Der skal gælde særlige regler for fiskeri med faststående redskaber og for det pelagiske fiskeri. I dag, at fiskerikapaciteten er for stor. Der skal derfor udtages en del både af fiskeriet, både mindre og større både. En støtte til oplægning eller ophugning af urentable både sikres ved at de nuværende omsættelige sildekvoter erstattes med en forpagtningsaftale, som erhverves ved at betale en afgift, hvor en del af provenuet anvendes til at finansiere oplægning eller ophugning.

Havdagar är det system man har på Färöarna. Det tycks där ha resulterat i samma sak som ITQ-systemet (Individuella överförbara kvoter). Minskat antal båtar, koncentration till ett fåtal större båtar och fiskeriföretag osv. Men detta utan att fiskarna själva är ansvariga för förvaltningen av fisken. Något man uppnår med hjälp av ITQ.

Man anser dock att minskningen av antalet båtar engagerade i sillfisket dvs det pelagiska fisket är något dåligt:

– Enhedslisten vi indgå positivt i de kommende forhandlinger om en ny regulering af dansk fiskeri, men vi er helt afvisende overfor tankerne om køb og salg af kvoter. De negative konsekvenser af dette har vi allerede set i forbindelse med sildefiskeriet, hvor det har ført til en massiv koncentration af fiskeriet, som truer flere danske fiskerihavnes eksistens, udtaler Per Clausen, Enhedslistens fiskeripolitiske ordfører.

En sådan inställning är helt orimlig. Det är högst väsentligt att antalet fiskebåtar minskar. Att antalet båtar minskat inom det pelagiska fisket är bra, det har varit nödvändigt för att minska utfiskningen. Det är nödvändigt även inom annat fiske. Kustfiske, räkfiske (speciellt inom det svenska), torskfiske etc.

Hos både Rödt och Enhedslisten finns också ett fokus på statlig reglering. Något jag tycker är fel. Ett socialistiskt fiskeriprogram måste bygga på självorganisering och självförvaltning inom totala ram som kan beslutas demokratiskt på en övergripande nivå om totalt tillåten fångst (TAC) osv. ITQ är ett system (kan dock variera i i exakt utformning) som bygger på självförvaltning, självorganisering och som använder sig av marknadsmekanismer på de områden där detta är lämpligt samt demokratiska kollektiva planeringsbeslut där det är lämpligt.

Intressant?
Läs även andra bloggares åsikter om , , , , , , , , , , , , , , , ,

Liked it? Take a second to support Anders_S on Patreon!
Become a patron at Patreon!